JEG FANT

I prosjektet JEG FANT JEG FANT var barn fra Salhus barnehage i Brønnøysund med på å lage en installasjon basert på overskuddsmateriale. Barna deltok på worskhops der vi tok utgangspunkt i materiale som vi hadde funnet på en lokal brukthandel. Som utgangspunkt lagde kunstnerne ei fortelling rundt et rødt tre som trengte venner. Disse vennene trengte videre steder å bo og dermed satte alle i gang med lage fantastiske figurer boliger som tilslutt endte opp i en stor pappeske by.

Underveis i prosjektet snakka vi om tema som: Å skape nytt og verdifullt av overskuddsmateriale og  gjenbruk som et aktivt miljøarbeid. Vi jobba med enkle håndverksteknikker for å omforme brukte materialer til noe nytt. Både barn og voksne fra Salhus barnehage deltok med leik og lyst. Den videre teksten gir innsikt i og refleksjoner rundt en intens prosess.

Kunstnere:  Vibeke Emilie Steinsholm og Camilla Orvik.

Dag 1.

Vi tok utgangspunkt i et rødt tre som Vibeke hadde fra tidligere prosjekter, Treet hadde samlet skatter som ingen andre ville ha. Skattene var skrot og skrammel hentet hos Marianne Nielsen på den lokale bruktbutikken i Velfjord. Skattene var sortert etter materielle og taktile egenskaper, og lagt utover i stjerneformasjon rundt treeet,( som røtter som strakte seg videre ut i rommet.  Barna satte seg rundt treet og vi begynte med en inspirasjonsøkt.

Vi fortalte til barna at dette var et magisk tre som hadde mistet noe av magien sin.). På treet hang en budbringer- ei lita slitt dokke med ryggsekk som vi kalte «Lisa»(etter Lisa gikk til skolen). Lisa hadde en beskjed I ryggsekken sin – fra treet. Beskjeden var at treet ønsket seg venner. Ønsket var skrevet på rim.

Vi viste barna gjennom demonstrasjon og dramatisering hvordan tingene kunne settes enkelt sammen til figurer, og få liv. Etter inspirasjonsøkten valgte barna ut ting som de ville sette sammen for å bygge skulpturer( venner til treet). De prøvde ut ulike sammensetninger- før en voksen hjalp til å lime sammen med limpistol.

Deretter lekte barna med de nye vennene til treet og noen fant på navn til skulpturen sin.

Dag 2 og 3

Etter økt 1 hadde Vibeke og jeg et nytt planleggingsmøte hvor vi diskuterte videre arbeid. Det magiske treet hadde i løpet av økt 1 fått nye venner, – skapt av kasserte saker og ting – av 4-5 åringer i samarbeid med en voksen.  Vi ville  utvikle/ utvide fortellingen – og la barna være med på å lage fotellingen og forvandle det livløse skattkammeret om til et livlig sted fylt av nye skikkelser med «egne liv og behov». Vi bestemte oss for å la barna bygge boliger av b.l.a pappesker til skulpturene- . Vi begynte å se for oss at treet kunne bli et tuntre omgitt av en magisk landsby med morsomme typer. Og at prosjektet kunne munne ut i en utstilling hvor treet holdt fest for alle i landsbyen sin.

Da barna kom til økt 2, samlet vi oss igjen rundt treet- nå stod skulpturene der og Lisa hadde ny beskjed. I tillegg hang det et bilde på treet til inspirasjon for små og store arbeidere. Ungene jobbet med liv og lyst- det samme gjorde de voksne- kunstnere og barnehagepersonell. Vi jobbet hovedsaklig med skoesker og små pappesker. Barna var med på å finne ut arkitetoniske løsninger, vi prøvde og feilet- og fikk brynt oss på hvilke konstruksjoner som bar og hvilke som brast. Barna bestemte hvor vinduer og dører skulle plasseres – og vi voksne veiledet dem- ga dem alternativer å velge mellom og var vaktmestere som utførte oppdrag for barna. Vi tok i bruk andre materialer fra treets skattesamling og på slutten av andre økt flyttet liksågodt barna inn i husene de var med å utforme .Det ble klart at barna gjerne ville bo i pappeskene sammen med skulpturene og vi trengte flere og større esker. Vi fant også ut at vi ville bygge større hus – slik at barna også kunne bo i husene. Jeg dro til Møbelringen og fikk store pappesker hos dem.

Etter økt 2 , hadde kunstnerne et nytt møte og ble enige om å la det være rom for kun leik i tredje økt. Det var på tide å se hva som skjedde når barna lekte i og med det de selv hadde vært med på å skape.

Vi fant fort ut at kun leik ikke fungerte. Det ble bråk , uro og uenigheter om hvem som skulle bo hvor. Husene var for få og for små- foreløpig. Vi penset dem raskt inn i leik/arbeid og hentet inn flere store esker/hus.

Aktiviteten gjorde at prosessen igjen ble konstruktiv. Gjennom å flytte inn- oppstod ideer rundt hvordan husene kunne innredes… Våre små arkitekter fungerte også som interiørarkitekter og lagde finurlige løsninger inni og utenpå husene. Selvfølgelig var mange av påfunnene initiert av kunstnerene – gjennom lek, men disse invitasjonene resulterte i et mylder av ideer. Og en samhandling både mellom barna, og mellom barna og de voksne.

Barna dekorerte husene både innvendig og utvendig. De bygget og lekte, dekorerte og lekte, hentet utstyr fra skattkammeret og hadde rollespill. Vi hadde etterhvert bygninger med sovesal, kjøkken og komfyr kombinert med diskotek , fengsel med hage, spionhus og kommandosentral.

DAG 4

Vi hadde satt husene sammen til en hestesko rundt et tun. Treet var på grunn av plassmangel midlertidig plassert i et hjørneav rommet, mens Lisa var midt på tunet med ny beskjed.

Vi ga vennene navn og lot dem flytte inn i de forskjellige husene. Deretter jobbet barna med å dekorere husene og legge til rette for de som skulle bo der- og vi hadde blitt overbevist om at de nok våknet til liv om natten og lekte uten barna…. Dette var siste dagen hvor barna skulle være på verksted og jobbe. Både vi og barna hadde det veldig fint. De var blitt trygge på oss og utfoldet seg med såvel skaperglede som i leik.

Dag 5

På dag fem hadde kunstnerne jobbedag med å ferdigstille prosjektet. Vi skulle sette sammen byen , forsterke svake ledd og legge vår hånd på verket- rett ogslett lage en installasjon av alle arbeider som hadde vokst frem gjennom fire dager med barna fra Salhus barnehage.

Produktene hadde vokst og blitt så volumiøse at vi besluttet at utstillingen måtte foregå på «Kunst og Kaos» som har større areal. Et poeng var det også å flytte produktene bort fra produksjonsstedet – der hvor prosessen hadde vært- til et nøytralt sted for å se hva man hadde lagd med «nye øyne». Altså forsterke de estetiske egenskapene som arbeidene har.

Vi laget også «pellemeintmakermedalje»og kjøpte inn gullsjokolade medaljonger- som bevis for hver enkelt deltaker at de hadde gått på resirkuleringsverksted og nå er :«pellemeintmaker av ypperste klasse»

Vi jobbet hele dagen og kvelden- til natten senket seg over en ny magisk og festkledd liten landsby inne på «Kunst og Kaos». se vedlegg 9 og 10.

Dag 6

Utstilling:

På dag seks hadde Vibeke invitert Salhus barnehage og andre barnehagebarn til å komme på utstilling / fest i landsbyen til det magiske treet. Dette for å presentere oppstarten på kunstsprang og vise hva vi hadde jobbet med på dette verkstedet og forklare hvordan. Det var medaljeoverrekking og befaring og leking. Og i løpet av dagen var mange grupper med barn innom. Det ble en intens dag.

Refleksjoner rundt det kunstneriske og pedagogsike arbeidet med resirkuleringsverksted for små barn.  av Camilla Orvik, kunstner i prosjektet

• Hvorfor lage skulpturer av skrot?

• Hvorfor bygge hus av papp?

• Hvorfor lage dikt og fortellinger?

• Hvorfor ha resirkuleringsverksted?

Jeg har et minne fra da jeg selv var liten jente- fra før jeg begynte på skolen- jeg var med faren min på søppelfyllinga, og jeg syntes det var fantastisk. Det var så mye fint der- og jeg puttet skatter inn i bilen; små glasskår, noen ødelagte leker. Så oppdaget pappa meg og lurte på hva i allverden jeg holdt på med- hvorfor dro jeg søppel inn i bilen? Og jeg sa; «men, pappa – det er jo skatter, vær så snill – kan jeg få dem med meg hjem???» Og min kloke far lot meg få lov- da han skjønte at det var skatter. Og slik har oppveksten min vært preget av at jeg fikk lov til å se muligheter og lov til å lage rare ting og lov til å utfolde meg utover A4 arket og helt til søppelfyllinga og hjem hvor et artig lite dukketater fikk nye rekvisitter av andres skrot.

Vi lever i en tid da alt kan kjøpes . Alt kastes og byttes ut mye hyppigere enn før. For det er ofte billigere å kjøpe nytt enn å reparere og mange har glemt hvordan man reparerer. Så det er kjøpe, kjøpe , kjøpe over hele linja…

Så er det bare det at alt kan ikke kjøpes… Skaperglede og fantasi kan ikke kjøpes, men utvikler man de to egenskapene så trenger man heller ikke å kjøpe underholdning – eller å kreve å bli underholdt- for da åpner det seg nye verdener hvor tiden flyter og leken rår, og hvor kjedsomhet er nødvendige pustepauser i egen aktivitet.

Hos barn er skaperglede og fantasi dominerende egenskaper i førskolealder og oppover – og det er nødvendige og livsviktige egenskaper for det er gjennom lek og utprøving at de skal finne ut hvordan verden er- og hva som er deres plass i den. De må øve seg på alt. Og for å øve seg må de prøve ut nye ting, finne ut hvordan ting henger sammen og hvordan de virker, hvilke egenskaper , mulighet og potensiale som finnes i ethvert materiale og i ulike situasjoner. Barn har den egenskapen som de som etterhvert blir kunstnere og forskere tviholder på: de er NYSGJERRIGE!!! Og nysgjerrighet flytter grenser – slik at kunnskapen vokser og vokser.

Vi har ønsket å stimulere og være med på å forsterke nysgjerrigheten, fantasien og skapergleden gjennom demonstrering, aktivisering, samhandling og lek.

Et viktig moment i arbeidet har vært at barna skal oppleve mestring- at deres ideer og innspill skulle bli tatt på alvor, og at de var premissleverandører fordi vi agerte med utgangspunkt i hva deres kognitive ståsted er og hvilke finmotoriske ferdigheter hver av dem har.

I mitt pedagogiske arbeid med kunst liker jeg å ha et stort repertoar av i ideer som jeg kan sjonglere med. Jeg har alltid godt forberedte planer med reserveløsninger- fordi vi må ta høyde for alt som oppstår.

Vibeke liker også å jobbe slik- med rom for å ombestemme seg. Og det er nettopp det vi har jobbet med: et godt knippe ideer som tok form og forandret form. Klisjeen :»veien blir til mens man går» – har vært en av metodene våre, sammen med «learning by doing» og «den døde musens pedagogikk».

Dette har gjort at utgangspunktet vårt med det magiske treets dikt- ble til en hel landsby av skulpturer og papphus.

• Barna laget skulpturer for å se hvor enkelt man kan lage egne leker og gi «døde materialer» liv. De måtte ta stilling til og vurdere former , funksjoner, fargesammensetninger og taktilitet for å lage sin venn til treet.

• Barna laget hus fordi vi ville konkretisere fortellingen om dette stakkars magisk treet .Barna ønsket også at fortellingen skulle få en lykkelig utgang, og ville at treet skulle være omgitt av vennene sine. Husene ble laget for at både skulpturer og barn skulle flytte inn i fortellingen og få et eieforhold til den. Også i dette arbeidet ble det flyttet kunnskapsgrenser om hvordan man bygger, bruker limistol og tape, hvordan man setter sammen esker til brukbare rom og hvordan man kan få papparkitektur til å ha viktige funksjoner som lukke / åpne, lene seg på etc.

• Jeg laget diktet om treet for å inspirere og motivere barna. Det første diktet var en åpning for å sette fokus på hva vi skulle jobbe med på verkstedet. Å iverksette med begynnelsen av en historie, gir barna anledning til innlevelse og kan vekke empati og et slags felles ansvar for å hjelpe til. At historien skulle forlenges gjennom interaksjon mellom barn og voksne var vår intensjon. Fortellerelementet fungerer som en døråpner inn til fantasiene og forestillingene barna får om temaet. Det setter igang assosiasjoner og trigger kreativitet. Dermed blir fortellerelementet en slags litterær bærebjelke i en kunstnerisk vekststruktur.

• Resirkuleringsverksted for å stimulere og utvikle fantasi, skaperglede og nysgjerrighet. Resirkuleringsverksted for å øke kunnskap i forhold til hva skulpturer kan være, hva kunst kan være, hvordan ulike materialer oppfører seg og hvordan de kan settes sammen gjennom å konkretisere/ illustrere en fortelling tredimensjonalt og rett og slett flytte inn i fortellingen og installasjonen.

Galleri: