Meningen med prosjektet Lydleik er å oppmuntre og inspirere barn til å utforske musikk gjennom improvisasjon og samspill. Med fokus på kommunikasjon og lydhørhet skaper vi et miljø der barna, på sine egne premisser, kan få utløp for sin nysgjerrighet og kreativitet i form av lyd.

Lydleik har fokus på selve prosessen heller enn resultatet. Vi tror at de fleste barn er preget av vårt resultatorienterte samfunn, og dets sterke idéer om hva som er bra og dårlig. Det ser vi som et problem. Derfor oppmuntrer vi i dette prosjektet ikke til refleksjoner over rett og feil – bra og dårlig. I stedet jobber vi for at barna skal ta vare på sine idéer. Et mål er at dette skal styrke deres selvfølelse, og åpne for intiativtagning og kommunikasjon.

Den viktigste pedagogiske grunnstenen er å vise – ikke fortelle. Vi spiller for og med  barna, og forsøker alltid å la det være stort åpenrom for tolkninger.

/Hannes Fredriksson Franck

Det sterkeste inntrykket vi sitter igjen med etter prosjektet, er at i de beste stundene kunne vi  kommunisere, gjennom musikken, på samme plan som barn mellom ett og ett halvt og fem år. Med ”på samme plan” menes: Når man prater med et så ungt barn (særlig ett-og-ett-halvtåringen) foregår samtalen enten på den voksnes premisser (jeg forsøker å lære hen noe, og derfor må hen tilpasse seg) eller på barnets premisser (den voksne prater om det hen er interessert og derfor må den voksne tilpasse seg). I deler av  dette prosjektet opplevde vi det som at hverken vi eller barna  måtte tilpasse oss, men at vi kunne møtes i en likeverdig dialog der begge/alle hadde like stor glede av samspillet. (Som forskjellen på å snakke med barnet ditt for å lære det ord, og det å snakke med det som om det er en av dine kompiser, en samtale)
Dette tror vi også er den beste måten å bringe videre kunnskap om musikk på: å få spille med noen som har mer erfaring enn seg, som spiller som seg selv.

/Are Engen Steinsholm

Våre erfaringer

Denne første utgaven av Lydleik foregikk over to uker. Den første uka var vi i Flaggstanghaugen barnehages småbarnsavdeling, og den andre var vi i Klubbhuset barnehage, med de eldste barna der.

Vi hadde laget et ganske grundig opplegg for de eldste barna, med fire forskjellige økter med hver sin innfallsvinkel: Lydutforskning, rollespill, å spille stemninger, og å spille et stykke (form). For de mindre barna i Flaggstanghaugen planla vi to økter, en med utgangspunkt i lydutforskning og en med utgangspunkt i et enkelt rollespill.

Allerede den første dagen i Flaggstanghaugen opplevde vi både noe av det som skulle funke best, og av det som skulle bli store utfordringer igjennom hele prosjektet. En økt denne første dagen foregikk cirka slik:

Vi samlet de tre-fire ungene og en-to voksne rundt matta med instrumentene våre på: trommer og små cymbaler, metallskåler og klokker, en dunharpe, blikkbokser med vann i og grytelokk  – allt sammen ting som man kan få mange forskjellige lyder fra, på første forsøk. Vi begynte med å spille for dem: En enkel og lekfull, folkemusikkinspirert melodi på gitar, og Hannes på nesten alle de andre instrumentene, rytmisk og utforskende. Og i de aller beste stundene var barna et utrolig lydhørt publikum; med intensivt fokus på hvordan det vi gjorde så og hørtes ut. Så inviterte vi dem inn i spillet, og tok selv et steg tilbake. Vi prøvde å la dem utforske instrumentene på egen hånd – og satte oss med dem en og en og utforsket sammen.
En interessant observasjon er at noen av de mest spennende stundene oppstod med noen av de barna som først var de mest forsiktige – når de vel våget seg frampå, kunne vi sitte en voksen og ett barn og utforske lyder sammen i fem minutter; kanskje spille noen rytmer eller  melodier, alt uten at noen sa et ord.
Når vi så hadde fått tid til å vise litt for og spille litt med hver av ungene, tok vi fram instrumentene våre igjen, og spilte enkle melodier og rytmer basert på det de spilte.
Siden fikk det gli fram og tilbake mellom utforskning hver for seg og å spille sammen.

Dette var spennende: i de aldersgruppene som vi forholdt oss til i løpet av disse to ukene, var det naturlig nok sjelden at alle spilte i samme tempo, og de fleste instrumentene vi hadde med oss var det ganske vanskelig å spille konvensjonelle melodier på. Men allikevel: Når vi lyktes i å ta tak i den energien eller stemninga som fantes i rommet – for eksempel om ungene spilte høyt og energisk/lekfullt, eller ettertenksomt og stille – hvilket samspill!

Vi oppdaget at det var viktig å tåle en del kaos; noen av de ungene som pangstartet med å henrykt hamre på trommer, skiftet fokus til andre ting enn lyd etter ti minutter. Om vi da lot dem bygge tårn av cymbaler og blikkbokser i en stund, i steden for å prøve å tvinge dem til å spille, var de tilbake i musikken noen minutter senere. Jeg vil dessuten påstå at det har en verdi at de fikk være i et rom med akkustisk musikk; og at de lyttet og tok inn selv når de holdt på med andre ting.

Den kanskje største utfordringen vi ble oppmerksomme på denne første dagen var den store forskjellen i barnas lynne – det kunne være grupper med et barn som bare ville spille høyt og energisk og et som bare ville spille svakt og lyttende. Og vi måtte hele tiden prøve å holde en balanse mellom å la hvert barn få utfolde seg musikalsk på den måten de selv ville (uten å spille på en sånn måte at de andre ikke fikk komme frem), og få dem til å møtes på midten og spille sammen.

Hos de litt eldre barna i Klubbhuset var denne forskjellen enda tydeligere. Dette fikk oss til å forenkle opplegget: Vi brukte cirka den grunnstrukturen jeg har beskrevet, i alle øktene. Og der det falt seg naturlig brukte vi virkemidler fra de andre strukturene vi hadde tenkt oss: rollespill, å beskrive stemninger og følelser med musikk, og å spille et stykke.
I Klubbhuset var det i tillegg en utfordring at det var større forskjell på hvordan ungene skapte struktur; fra de veldig verbale og konkrete til de som fortsatt var mer inne i det abstrakte og leken. Derfor fikk vi dra inn noen nye ideer, noen verbale konsepter å forholde seg til, for å forsøke å til størst mulig grad holde de veldig ulike ungene interesserte i det vi ville de skulle interessere seg i: lyd, og samspillet med hverandre og oss. Noen eksempel som ofte funket bra: å lete etter den svakeste lyden vi kunne finne, for så å la hver og en spille den mens de andre lyttet, og så smelte sammen lydene til et slags stykke. Og å ha «cues», eller signaler; som å blåse i et plastrør for å signalisere at vi skulle bytte til å spille kjempesvakt eller kjempehøyt.

Dessuten kom vi fram til at det med denne aldersgruppa gjorde stor forskjell de gangene vi skilte tydelig på når det var «konsert» og når de fikk spille selv. Det ga et mye sterkere fokus!

Til slutt vil jeg nevne at prosjektet ga et veldig stort utbytte for både meg som musiker og kunstner. Det ga sterke innsinkter om hvordan det jeg holder på med, øver meg på og utvikler til daglig kan komme til nytte i samfunnet (på en helt annen måte, og kanskje til større grad enn om vi skulle legge det samme arbeidet i å spille konserter). Det ga mange idéer om hvordan små barns musikalske verden fungerer, som vi kommer til å ta med oss videre og bygge mange fremtidige prosjekter på. Dessuten ga det inspirasjon til det jeg selv spiller: den impulsiviteten og uhemmede gleden over musikk som barna hadde i de beste stundene smittet over. Samspillet med barna gjorde det for en stund veldig mye lettere for meg å ha direkte kontakt med mine egne musikalske impulser.

Idéer til videreføring

Her er noen ting vi mener er bra å tenke på om man vil prøve ut, eller videreføre, denne måten å jobbe med barn, musikk og samspill på. Les gjerne beskrivningen av prosjektet først, for å få en mer dyptgripende ide om hva det går ut på!

•    Når dere vil la ungene holde på med musikk: sett av et rom, og rydd ut av det så det er tomt på gulvet, og fyll det med ting som kan spilles på.
•    Bruk gjerne leker som kan lage lyd – pluss blikkbokser, rasler, hjemmelagde shakers, metallskåler, det dere eventuelt har eller kan lage av trommer – dra til nærmeste brukthandel og test selv hva man kan slå, skrape, riste eller gni på.
•    Om man er ambisiøs kan man skaffe klubber med myke hoder (som denne http://www.thomann.de/se/thomann_tambourin_schlaegel.htm, eller lag selv!) – det å slå på ting med klubber er veldig intuitivt, og med sånne kan man slå på det meste uten at det eller noens ører går i stykker. Men: Ha gjerne noen økter der dere ikke har framme noe å slå med, så blir det lettere å komme inn på å utforske andre måter å lage lyd på.
•    La ungene få tid til å utfolde seg – la dem spille det de selv har lyst til, og spill gjerne med dem. Da spiller det ikke egentlig noen rolle om de voksne har mye erfaring med å spille musikk eller ikke: forsøk å lag lyder som du synes høres interessante, vakre eller morsomme ut, og la ungene gjøre det samme.
•    Ikke si «nei» for mye, det stopper utforskningsgleden og kreativiteten. Altså: la ungene holde på med noe annet i dette rommet om de vil, men forsøk å lede oppmerksomheten inn på å spille, med å selv spille.
•    Prøv noen teknikker for å skape mer samspill og lytting, for eksempel: «nå spiller vi kjempestille», «nå spiller vi kjempehøyt», og: å lete etter «den minste lyden vi kan finne», for så å få lov til å spille den en og en, mens alle de andre hører på (så spiller alle sammen  – legg merke til forskjellen i hvor mye alle lytter til hverandre!)