Dette prosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom historieforteller Georgiana Keable og kunstner Eva Bakkeslett for Kunstsprang. Sammen har de jobbet med 5-6 åringene i Velfjord oppvekstsenter med utgangspunkt i trær som vokser i lokalmiljøet. De vil gjennom fortalte historier og estetisk arbeid med barna sette fokus på sammenhenger mellom mennesket og naturen og få barna til å tenke på trær ikke bare som en ressurs vi kan hente ut til vår egen tjeneste men som arena for lek, sanselige opplevelser og estetisk utfoldelse. Vi ønsker å på denne måten legge til rette for en mer helhetlig opplevelse av trær, natur og miljø. Prosjektet er todelt med 4 dager på våren og 5 dager på høsten i 2013. Tanken er å på denne måten hente med oss årstidene i arbeidet. Vi har som mål at ungene skal få lov til å dvele ved de ulike opplevelsene vi introduserer og at det ikke er for mange ”ferdige sannheter” men rom til fantasien, nysgjerrighet og undring.

Dag 1: Bjørk

Vi samlet oss alle bak gardinene på scenen, et velegnet rom for fortellinger da det var mørke omgivelser, som i en hule, der fortellingene kunne få fullt fokus. Jeg hadde tatt med noen bjørkekvister fra England i tilfelle ikke lauvet var fullt utslått – men hvor feil jeg kunne ta! Noen dagers varme hadde satt fart det meste av lauv bortsett fra ask. Vi ga ungene en kort introduksjon og beskrev vår reise fra England og Oslo. Georgiana hadde sin flotte applikerte fortellerkappe på med et kjempetre og rosa fugler med gullegg som markerte begynnelsen på fortellerstunden. Denne første fortellingen kom fra Russland og handlet om en soldat som møtte djevelen og må se etter de tre fugler og treet får ham til å følge sitt hjerte. Georgiana spilte det finske instrumentet Kantele mens hun fortalte.

Vi hadde vært på utforskningsrunde i Velfjordskogen kvelden i forveien og valgt oss en flott bjørk med lauv og skjegg på en haug et stykke inn i skogen bak barnehagen, så etter historien vandret vi opp til bjørka. Vi fokuserte på sansene, det å vekke bevisstheten på lyd, lukter, følelse og smak. Barn er ofte mye mer oppmerksomme enn voksne hvis du gir dem tid og rom for det. Verktøyet var små luper som forstørrer 20ganger.

Ungene krøyp høyt og lavt med lupene opp oppdaget bark og lauv, dyr og jord. Vi la oss ned på rygg for å lytte og se. Se opp i trekrona, et perspektiv vi sjeldent får med oss. Det var uvant for noen av barna, og to stykker ville ikke være med. Så samlet vi bjørkeløv som vi la i bålkjelen. Dette skulle være et fast rituale på alle dagene – å lage te av løv og nåler. Det ble en smak til hver, søtet med litt honning. Barna fikk også hver sin spikkekniv som vi lærte dem å bruke. Noen kunne det fra før og noen hadde også egen kniv med. Vi spikket bjørkepinner som vi brant i en forseglet hermetikkboks på bålet, og som ble til kullstifter som vi skulle tegne med siste dagen. Vi laget også feiekoster av bjørkeris, inspirert av historien. Dagen ble avsluttet rundt treet der vi takket for dagen og det som treet hadde gitt oss.

Og Georgiana fortalt den indianske historien om Vindørnen som handler om en gutt som ville fange ørnen som laget all vinden og bandt ham med et belte og la ham i en fjellsprekk. Det ble så varmt og det ble utholdelig og nesten umulig å puste så gutten måtte skynde seg å slippe vindørnen fri. Det passet fint inn i tankene om forbindelsen mellom trær og pust. ”Hva er det som stryker deg over kjinnet? Spurte vi barna mens vi satt rundt treet. ”Vinden!” var det noen som sa.

Dag 2: Furu

Inn i det mørke scenen begynner dag to. Hvordan kan vi får disse 5 og 6 åringer til å møte det mektige furutreet? Den vakre bjørken har slått an, vi hører at de har fortalt foreldrene og det er oppskriften om bjørkesuppe er etterspurt (som de kaller teen vi lagde med blader). Eva viser oss bilde av det høyeste treet i hele verden.

Og det er et furu tre (redwood) som ligger på et hemmelig sted i Amerika. Det gjør inntrykk. Så viste hun et tre, som vi plutselig forsto vokser inn i oss. Det er lungene våre.

Så forteller jeg historien. Om en gutt som mister både mamma og pappa. Han hører at tuntreet vil passe på han. Gutten er skeptisk men når han går ut til det høye og mektige furutreet får han trøst. Slemme naboer vil hugge ned treet men både stamen, røttene og til slutt asken fra treet hjelper gutten videre.  Det ender med at treet vokser opp igjen og han gir konglene til barn for å leke med. Historien er opprinnelig fra Afrika og gir oss et bilde av en natur som er så uendelig sjenerøs mot oss.

Overgangen var fin. Vi så på kongler Eva hadde med fra England og den spesielle spiral formen som vi finner igjen andre steder i naturen, f.eks. i solsikken.

Dalen her (Velfjorden) er frodig  med masse skog men ingen furu, så vi kjørte ti minutter til en idyllisk strand ved fjorden der kystfuru vokser i mengder ved vannet, noe som også speilet historien. Med en gang hørte vi nydelige fuglelyder og barna løp ut i paradiset.

Vi lot barna velge et tre som skulle være ‘vår’ furu  og det ble som det er når man gransker trær, så mange som er så vakker på hver sin måte. Det endte opp med et tre med et ‘barnetre’ ved sin side. Vi stod i sirkel rundt og så oppover, luktet og lyttet.

Mens de satt seg ned for å spise nisten fyrte vi opp bål og satt på kobbergryte med vann. Det var ikke så mye tørr ved men heldigvis oppdaget jeg et tre som var hugget med mange grener og de var ikke lite stolte da de dro med seg den store greina ned bakken til bålet. Så begynte spikking av pinner for å lage kullstifter. Igjen ble de helt oppslukt av denne aktiviteten. Selv jenta som ikke kan snakke mer en noen få ord var både kompetent og intenst opptatt med kniv og kvister. Så ble ungene bedt om å hente tuppene til furugrenene. De fleste smakte på te, selv om det var bare litt, og en drakk flere kopper.

Så kom aktiviteten jeg var mest spent på. Barna hadde samlet kongler og jeg tok opp noen og begynte å leke at de var fugler som satt på et bittelite tre, bygget seg en reir og fikk et egg som ble til fugl. Eva var med og laget en sau med ben under treet. Da var de i gang alle sammen. De rev med noen plater som var ment for å tegne på men ble satt opp som telt, og kongler ble til sau, mennesker, fugl, romskip og monster. Igjen en intens aktivitet. Og imens gikk de små regndråpene på vannet til å være en rolig speil, fuglene fløy sin vei, muligens kommenterte oss og en lett bris suste i furukronen. Å,  jeg hadde overhode ikke lyst å avbryte, men tiden gikk. Så jeg sprang opp og festet en hengekøye fra vår furu til en annen. Og det ble nok til å få dem opp fra stranden. Der oppe fortalt jeg en kort versjon av Yggdrasil, den norrøne verdensmyten, og om min datter Mari som gikk fra å være en jente  som det var vanskelig å få med på tur til en som elsker å gå tur og nå studerer planter, og hun som fikk meg til å forstå gleden av en hengekøye!

Dag 3: Selje

Dagen begynte med fast rituale på scenen men fortellingen om Mikki, en Estisk historie om ei jente som får ei øks og oppsøker alle trærne vi møter i prosjektet. Men trærne snakker med Mikki og ber henne la være å hugge dem fordi de har gitt henne alt frat e av blader til tørre kvister å brenne. Men selja får hun hugge fordi det kommer opp langt fler seljeskudd enn det hun hugget av.

Eva fortalte om alt som selja kan forvandles til – fra seljefløyter til magiske hus og trollgubber og viste bilder av ”Seljekallen”, et yndet motiv i Nikolaj Astrups malerier.

Vi vandret til første etappe, et seljesnår en bit oppfor skolen. Der forsynte vi barna med hekksakser og hentet materialer til våre seljehus. Det var ikke så lett å finne rette og ferske greiner og skudd så vi måtte ned langs en bekk, og ungene tok av seg skoene og leken tok av inn imellom jobbinga med å hente kvister. Det er fantastisk hvordan alt kan bli en arena for lek. Alle hjalp til med å bære seljekvistene ned til barnehagens uteområde der huset skulle bygges.

Neste stopp på veien var ved ei flott selje vi hadde finnet et lite stykke fra barnhagen ned mot bekken. Vi samlet oss rundt treet og brukte litt tid på å sanse stedet, høre på lyder, på fuglesang, og lukte. Bålet ble laget av tørre seljekvister og brant godt. Ungene sanket seljeløv og vi laget te og fortalte at denne teen var nærmest mer som medisin å regne, og hvis man har ont i hodet så kan man drikke seljete. Kanskje var det bra med litt bedøvelse før vi satt i gang med seljefløytespikking. Det var nok utfordrende for de fleste ungene, men de fulgte nøye med å prøvde så godt de kunne å spikke fløyter. Noen feilskjær ble det også men personalet som var med oss laget ikke noe nummer av dette. De som fikk til fløyter med

hjem var lykkelige! Det var nok noen skuffede barn, så vi måtte hive oss i spikkinga den kvelden for å få laget seljefløyter til de andre barna også.

Husk at fløytene må ligge i vann hvis de skal holde tonen i noen dager. Ellers tørker de fort inn.  Fløytelaginga var mer tidskrevende enn først antatt så vi bestemte oss for å utsette husene til neste dag, og avsluttet heller med en historie som ungene hadde hørt før og de gledet seg over å kjenne den igjen. Det var den afrikanske fortellingen fra dagen før fortalt I all enkelhet med lite dramatisering, men med fokus på nærværet og følelsen av å være her sammen og ungene var ivrige å lage lyder og bevegelser som hørte til.

 Dag 4: Rogn

Midt i den mørke scenen plasserte vi en rognekvist, med blomster på, som Eva hadde oppdaget på tur kvelden før. Vi telte de seks blader på hver side, pluss en i toppen. Fortellingen i dag var skikkelig eventyr hvor den stakkars  datteren har en eneste venn, en geitekilling som mor tar livet av. Men en gammel kjerring si at jenta burde plante innvollene og geiten transformeres til et rognetre. Ikke bare det men rognebærene er av rubiner og bladene av gull.

 

Så var det endelig tid å prøve ut kullstiftene vi hadde laget. På det store bordet tegnet de nesten bare hjerter og stjerner. Kanskje de har ikke tegnet så mye? Men jeg tror de likte å holde på. Bestemte meg for å sette meg med den lille guttegruppen som virket litt negativ og vi kom inn i noen morsomme storm tegninger.

Så skulle vi ut for å bygge hus med selje som var samlet dagen før. Fikk dem alle sammen i gang med å spikke som om det var store blyanter. Og vi begynte å plante pinnen i jorda og jeg tror de flest forsto at de kanskje ville begynne å gro. Så gikk vi opp til rognetreet og samlet oss rundt treet. Vi satt og spiste, noen i en liten hytte de oppdaget blant trærne, en gutt spiste  oppi Ragna rogn, som treet het, og før de var ferdig introduserte jeg den neste aktiviteten. Igjen deilig å slippe å samle dem – jeg opplever dette som en av de vanskeligste elementene i det vi gjør, å bevege oss fra fri lek til å få beskjed eller samle oss til refleksjon. Det er en kunst. Men i dag gikk det lettere.

Så lagde vi tryllestaver, som Eva la merke til var en del av historien fra dagen før. Der er fint å jobbe med en som ser sånne sammenhenger. ‘Hvordan lager vi tryllestaver?’ spurte Mai, en av de voksne. ‘Det vet vi ikke, men vi skal finne ut.

En av jentene spurte meg om jeg kunne lage et hull i enden, så kom jeg på at vi kunne lage et skår og sette inn blader og blomster øverst. Gøy! Og en av jentene ble virkelig interessert når det viste seg at selv de bitte små bladene vi samlet hadde like mange blader som de store!

Og så begynte de å trylle.

Det begynte å dusk regn og vi skulle bytte seljehytte. Tryllingen fortsatte underveis,

‘Jeg tryller deg til å flette inn den kvisten!’  Det kunne ha vært masse mer lek rundt dette. Neste periode må vi satse på mindre aktivitet, mer rom for å utvide alle de mangfoldige lek som dukker opp.

Til slutt, de fleste ble ganske våte ute i regnværet men med gode regnklær gjorde det ikke noe. Tre voksne jobbet en del alene for å få hytta ferdig. Dette synes jeg er helt i orden. Barna har vært så aktive. Nå var det om å gjøre å få det til. Det var begrenset tid og for alle sammen var det viktig at det ble bygget. Men så samlet vi oss rundt hytta for å fokusere og sette pris på den. Håper den vokser!

Til slutt gikk vi inn for å se filmen Eva har laget om pust. Det var tekniske problemer og mens barna satt og ventet kom igjen og igjen den enorme kreativitet og lek. Lek med å gå inn og ut av gardinene på scenen. Lek med å holde opp tryllestavene foran lyset til projektoren. Og ofte, ofte må det stoppes. For at det kan komme ut av kontroll. Det viste for meg to ting. Den ene er at når vi er ute, er det lettere for kreativiteten til å absorberes – de kan gå et stykke unna for å leke. Det er mer rom ut i naturen og mindre frustrasjon. Men det andre er det store spørsmålet: Hvordan kan vi mest mulig utvikle situasjoner hvor vi ikke trenger å avbryte flyt? Mange år med Montessori viste meg den enorme energien som bygges opp når barna får lov å spille ut kreativitet og lek over en lengre periode. Det har vi fått til mange ganger i løpet av de fire dagene men det kan være mer og enda lengre.

Når vi endelig fikk det tekniske på plass, med svak lyd uten høytalere, supplerte barna med kommentarer og sine egne lyder. Igjen; kreativitet var på plass. Så oppsummerte vi de fire dagene og ble takket på en fin mate av barna og personalet.

Det har vært så mange øyeblikk som ikke nevnes her der barna har vist en åpen glede i det vi har gjort. Der de som virket skeptiske eller redde har sluppet tøylene og blitt revet med. Der barna har vist omsorg, nysgjerrighet, skapeglede og fantasi.

Vi gleder oss til å komme tilbake i September!!!

FOR FLERE FLOTTE BILDER SE GALLERIET!