Home

LYSUNGAN – et lys fra mørke prosjekt.

Kunstnere: Vibeke Steinsholm, Camilla Orvik og Inger Hilde Nyrud

Sannas Hage, Brønnøysund  09.– 24 januar 2014

Barn fra Flaggstanghaugen og Furutoppen barnehage deltok. Prosjektet hadde varighet på tre dager pr. uke og avsluttet med utstilling der flere barn fra barnehagene kom for å se.

Målet med Lysungan var at barn og voksne som deltok i prosjektet skulle få en økt bevissthet rundt lys som naturfenomen,formelement og som stemningsskaper og symbol. Barna fikk erfare at vi kan forme omgivelsene våre med lys, mørke og farge.

IMG_1892

Prosjektet var i hovedsak verkstedbasert og vi jobbet med teknikker som kulltegning, kontraster i form av hvit kritt på sort kartong, viderføring av tegningene til trykk og skyggefigurer. I tillegg laget vi «lysfargerom».

Som oppstart for arbeidet hadde Camilla Orvik laget en fortelling om Lysungen. Hun hadde en fortellersession som satte stemning og tematikk i gang. Fortellingen ble framført inne på et mørkt, enkelt lyssatt rom. (Faktisk det største toalettet på Sannas Hage – godt kamuflert!)

Ungene jobbet hele veien inspirert av denne fortellinga. Vi gav dem også oppgaver med til barnehagen. De skulle følge med og observere hvordan lyset endret seg iløpet av dagen. Og hvordan lyset vokser seg stadig større i den perioden vi arbeidet. Disse oppgavene tok de svært seriøst, og vi fikk ta del i noen flotte lysobservasjoner.

IMG_1863

Vi var beviste på at alle teknikker som ble brukt i verkstedene skulle kunne være videreførbare for unger og voksne i barnehagene. Vi fikk også erfare at når prosjektet gikk over tre uker skjedde det at barnehagene starta egne verksted i barnehagene og fikk med seg flere unger fra barnehagen til å trykke, tegne med kritt og lage skyggefigurer. Denne strukturerfaringen tar vi med oss videre inn i Kunstsprang.

Vi jobbet med prosjektet samtidig som dagene ble stadig lengre og dagslyset kunne brukes i verkstedet. Denne var en fin og sanselig opplevelse for alle. Lyset gir energi og arbeidsglede til alle her hos oss.

IMG_1922

På slutten av perioden monterte vi skyggefigurer inne på det samme rommet som historien om Lysungen ble fortalt. Vi brukte lommelykter og forska på hvordan skyggene forandra seg i lyset. Her kunne vi leike oss med effekter som skapte skummel stemning og se hvordan figurene kunne forflytte seg i rommet etter hvordan lommelyktlyset ble retta. Vi hadde besøk av 3 åringer på utstillinga til slutt. Det var spennende å se og høre  hvordan disse ungene virkelig undret seg over skygge illusjonene på veggene. De tok på dem og sto lenge og funderte på hva dette var. I tillegg jobbet vi med å lage fire lysfargerom. Ungene fikk  her ta utgangspunkt i fire pappesker som de skulle lage gul, rød, grønn og blå. De brukte stoffer som de klippa i, og limte så tøybiter inn på veggene i pappeskene slik at rommene fikk en hovedfarge hver. Så satte vi lys med fargefilter slik at også rommet i eska virkelig ble farga. Ungene var inne i de ulike fargerommene for å kjenne på hvordan det opplevdes å være i de ulike fargene. Hvorvidt det var farger, eller opplevelsen av å være inne i et hulelignende rom eller hva, som påvirket dem er ikke godt å si. Ei av jentene vill gjerne være svært lenge inne i det grønne rommet. Hun fortalte etterpå at hun ble veldig rolig der inne:)

Historien om Lysungen

en fortelling av Camilla Orvik.

Den store mørke natten var alene. Den holdt rundt verden. Overalt var det svart og ingen kunne se noe som helst. I skogen var det mørkt, på fjellet var det mørkt. I havet var det mørkt, til og med i byen var det mørkt. «Hvor har det blitt av lyset?» spurte en liten jente som ikke fikk sove, mammaen sin. ”Hvorfor har lyset dratt sin vei?» «Åh, jeg vet ikke-…» svarte mammaen «men jammen er det rart, for lyset og mørket bruker jo å samarbeide så godt. De hører liksom sammen og hjelper hverandre. Når den ene hviler, jobber den andre. og noen ganger er de rundt oss samtidig..Men nå er det lenge siden vi så sola og månen og stjernene.» «Mm» sa den lille jenta. Hun tenkte seg om, så sa hun.»Tror du ,mamma- at de har blitt uvenner mørket og lyset, siden det bare er mørkt ute nå?» «Jeg er ikke sikker», svarte mammaen- «men det er en tid for alt….Kanskje vi skal spørre mørket så får vi kanskje svar?» Jenta og mammaen åpnet soveromsvinduet og ropte ut til mørket: «Halloooo stor mørke natt! Store mørke natt, hvor har det blitt av lyset? Hvorfor er du så ensom?»

IMG_1875

Det var helt stille ute. Dyrene i skogen hadde spisset ørene for å høre om de to fikk svar. Fiskene i havet stod stille og lyttet. Fuglene på fjellet satt helt i ro med hodene sine på skakke for å høre hva menneskene svarte. Alle menneskene i byen lå og sov.

Helt stille.

«Har dere blitt uvenner?» hvisket den lille jenta. Langt, langt borte inni mørket hørtes en stemme. «Nei- neeeii-…vi er ikke uvenner…..men sola leter etter en av ungene sine…»  «Hva?» sa jenta.

«Lysungen glemte å holde de andre lysungene i handa for han ville bare tulle med tvillingen sin- skyggen. Alle de andre lysungene danset og lyste og var stjernehimmel og da deres mor sola kom for å samle alle sammen i morgengryet, oppdaget hun at den minste lille lysungen var borte.

Da dro de alle avgårde vestenfor vest og østenfor øst. Til og med månen ble med for å lete etter lysungen. Derfor er jeg her ensom og alene og holder rundt dere nå….» han sukket tungt.

IMG_1886

« Er det noe vi kan gjøre for å hjelpe- for å få dem tilbake, sola, månen og lysungene?», spurte den lille jenta.

Lenge var det stille, så svarte den djupe fløyelsmørke stemmen.

«Lag en sang om oss, om hva vi betyr. Lysungene elsker å danse – men er så dårlige til å huske melodier. Derfor synger de nesten aldri. En sang kan kanskje få den minste lysungen til å finne veien hjem og begynne å danse- og hvis han lyser her i meg vil de andre se han og komme de også….» «åh mamma- tror du vi klarer det?» spurte den lille jenta. «Ja,- det skal vi klare» svarte mammaen.

De bøyde hodene sammen og hvisket og nikket og nynnet og skrev. Ordene på arket vokste til en sang. Den store mørke natten ventet. Dyrene i skogen ventet. Fiskene i havet ventet. Fuglene på fjellet ventet. Alle menneskene i byen lå og sov og visste ingenting.

«Er du klar, store mørke natt?» spurte jenta.

«JAA- alle vi her ute er klare»hvisket mørket. Alle dyrene, fiskene og fuglene nikket. «Ok» sa jenta- «da prøver jeg å lokke lysungen hjem.»

Lille lys hvor har du dratt?

Nå er det bare evig natt.

Vi savner deg – du må komme hjem,

komme hit igjen…

Hva er vel livet uten deg

og lysunger som lager vei

og hva er dagen uten sol

– bare natt på jord…

Tan med deg skyggen, lille skatt.

Din tvilling som i dag og nattså

kommer sol og stjerner hit

og gjør dagen hvit…

Mørket er vår store venn

og mørket eier himmelen

I mørket lyser stjerner små

viser veien nå.

lysunger som perlesnor.

Barn av lysets egen mor.

De fanger lystøv, lager spor- slik at lyset gror.

Nå danser de en nordlysdans

hit og dit og uten stans.

De samler lys til morgenrød

for å gi oss glød.

Så sier sola:»Kjempebra!

Nå lyser vi så blir alle gladfor

dagen den er god å hala

oss lyse da!»

Åh, lille lys tenk om det var sånn…

Hvor er du hen?

Har du falt på bånn?

Kom hjem til meg …

Åh, vær så snill-

Ikke gå deg vill!!»…..

Jenta sluttet å synge. Alt var stille. Alle dyr, alle fugler,

alle fisk så ut i mørket om de kunne skimte den lille lysungen. Mammaen til jenta holdt rundt henne og sammen kikket de spent ut i mørket. «Oj!!» sa mammaen «Hva?»- sa jenta «ser du noe?»

«Ja,» sa mammaen- «jeg ser noe…» «Hva?» sa jenta

«Hva? « sa alle dyrene. «Jeg ser det også» hvisket den store mørke natten…»Du har lys i øynene dine.

Lyset kommer fra kjærligheten i hjertet ditt. I alle barns hjerter er det kjærlighet og lys. Send det ut, lille venn!»  Jenta smilte til mørket og et stjerneskudd fløy ut. Og rundt om i husene i byen , hadde flere barn våknet og smilte til mørket. Stjerneskudd på stjerneskudd fløy over himmelen. Langt , langt borte. Bare som en liten vind hørtes en spe stemme og de kunne skimte et svakt lys.

«Hipp hurra, her kommer jeg.

ditt smil,ditt lys – det reddet meg.

for kjærlighet kan vise vei

den kan vise vei.»

 

IMG_1876

Den lille jenta og mammaen så på hverandre og smilte. «Vi klarte det!»

Den lille lysungen hadde lært seg melodien og funnet veien hjem.

Den store mørke natten var ikke lenger alene.Og snipp , snapp snute så var fortellingen om lysungen ute – og dagen kan begynne …

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s